Torx, pozidriv eller firkantdrev: skruedrev forklart
Drevet er den delen av skruen folk tenker minst på, og den som oftest ødelegger dagen. Runder du ut hodet på skrue nummer 40 av 700, står du med en skrue du ikke får ut igjen og et bord du må ofre. Her er forskjellen på torx, pozidriv og firkantdrev — og hvilket drev du skal be om til hvilken jobb.
Kort svar: torx til alt som bærer eller står ute
Til treskruer, terrasseskruer, konstruksjonsskruer og alt som skal ta last: velg torx. Drevet overfører moment uten at bitsen presses ut av sporet, og du kan kjøre en 6,0×120 helt ned i furu uten å legge kroppsvekt bak maskinen.
Pozidriv beholder du til innvendig volumskruing der momentet er lavt og skruene mange — sponplateskruer, gipsskruer og magasinskruer på bånd. Firkantdrev er et nisjevalg, men uslåelig når du skruer med én hånd, over hodet eller fra stige.
Phillips er ikke i denne lista med vilje. Det drevet er konstruert for å gli ut av sporet ved et gitt moment, og har ingen plass i utekonstruksjoner. Har du en boks phillips-skruer i verktøykassa, bruk dem innendørs på noe som ikke bærer.
Cam-out: hvorfor drevet i det hele tatt betyr noe
Phillips ble utviklet på 1930-tallet for samlebånd, i en tid uten momentkontroll på maskinene. De skrå flankene i korset gjør at bitsen løftes ut av sporet når momentet blir høyt nok — cam-out. Det var en funksjon: skruen ble ikke overskrudd. I dag, med en 18 V drill som har clutch, er det bare en feilkilde.
Pozidriv er en videreutvikling av samme kors, med flanker som står nærmere loddrett og fire ekstra ribber mellom hovedsporene. Det gir merkbart mindre utglidning og høyere moment enn phillips, men kraften presser fortsatt bitsen litt bakover.
Torx løser problemet ved å fjerne skråstillingen helt. Flankene står tilnærmet parallelt med skrueaksen, så all kraft går rundt — ingenting går oppover. I praksis betyr det at du kan holde maskinen med to fingre og likevel få skruen ned, og at bitsen ikke maler i stykker hodet når skruen møter en kvist.
Torx (TX): standarden for konstruksjon og utendørs
Torx heter formelt sekslobet innvendig drev og er standardisert i ISO 10664. Sporet har seks avrundede lober og et dypt uttak, som gir stor kontaktflate mellom bits og hode. Det er derfor du klarer å trekke en lang konstruksjonsskrue uten forboring: momentet du kan overføre er høyere enn med noe kryssdrev i samme hodestørrelse.
Størrelsene skrives TX eller T, og til treskruer følger de skruediameteren ganske forutsigbart: TX10 til 3,0 mm, TX15 til 3,5–4,0 mm, TX20 til 4,0–4,5 mm, TX25 til 5,0 mm, TX30 til 6,0 mm, TX40 til 8,0 mm og TX50 til 10 mm. Terrasseskruer i 5,0 mm er nesten alltid TX25 — det er den bitsen du bruker opp raskest.
En praktisk bonus utendørs: torx-sporet er dypt nok til at skruen henger på bitsen av seg selv når hodet er tørt, og bitsen sitter i bunn av sporet. Kryssdrev tar ofte bare tak i den øverste halvdelen av uttaket, og det er der hodene rundes ut når skruen står skjevt.
Pozidriv og phillips: like nok til å ødelegge for hverandre
Begge er kryssdrev og defineres i ISO 4757 — phillips som type H, pozidriv som type Z. De ser nesten like ut i hylla, og der begynner problemet. Kjennetegnet på et pozidriv-hode er fire korte streker som står 45 grader forskjøvet fra hovedkorset. Ser du de strekene, er det PZ.
Setter du en phillips-bits i en pozidriv-skrue, tar bitsen bare tak i fire punkter i stedet for langs hele flanken. Skruen går kanskje ned, men hodet rundes ut på veien og du får den aldri ut igjen. Motsatt vei — PZ-bits i PH-skrue — sitter bitsen for stramt og river opp sporet på samme måte. Hold dem adskilt i bitsholderen.
Pozidriv-størrelser er enklere å huske enn torx: PZ1 til skruer rundt 3,0–3,5 mm, PZ2 til 3,5–5,0 mm og PZ3 fra 5,5 mm og opp. PZ2 dekker det aller meste av sponplateskruer og magasinskruer, og er den bitsen du bør ha to reserver av.
Firkantdrev: undervurdert der du bare har én hånd
Firkantdrev — også kalt Robertson etter kanadieren som patenterte det i 1908 — er et kvadratisk uttak i tre vanlige størrelser, ofte merket nummer 1 til 3. Uttaket har en svak konisitet som gjør at skruen kiler seg fast på bitsen og blir hengende der uten magnet.
Det er hele poenget med drevet. Skal du feste plate på et tak, skru fra stige eller jobbe over hodet der den ene hånda holder deg fast, er en skrue som ikke faller av bitsen verdt mye. Firkantdrev tåler dessuten høyt moment og er lite følsomt for at bitsen står litt skjevt.
I Norge møter du firkantdrev mest på importerte plate- og terrasseskruer, og på kombidrev der samme hode tar både firkant og kryss. Kombidrev er en grei nødløsning, men gir dårligere grep enn et rent drev — bruker du dem mye, kjøp riktig firkantbits i stedet for å tvinge en PZ2 nedi.
Slik unngår du å runde ut skruehodet
Fem ting avgjør, og fire av dem er gratis. Hold maskinen i akse med skruen — allerede 10 grader skjevt halverer kontaktflaten mellom bits og hode. Bruk lavt turtall og la momentet gjøre jobben; høyt turtall varmer opp bitsen og sliper ned kantene. Sett clutchen slik at den slurer før hodet trekkes gjennom treet. Og forbor i hardved, i endeved og de siste 50 millimeterne mot enden av et bord.
Det femte er bitsen selv. En sliten bits med avrundede kanter ødelegger skruehoder raskere enn noen av de andre feilene, og den kjennes ikke slitt før den plutselig ikke biter. Kjenner du at bitsen begynner å hoppe i sporet på skruer du normalt kjører uten problem, er det bitsen som er ferdig — ikke skruene som er dårlige.
Skal du kjøre lange konstruksjonsskruer, gir en slagtrekker vesentlig mindre slitasje på både hode og håndledd enn en drill. Da må du bruke slagbits med torsjonssone: en vanlig hard bits sprekker i slagdrift, mens torsjonsbitsen er myknet på midten og tar opp rykkene.
Bits er forbruksmateriell, ikke verktøy
En kvalitetsbits i S2-verktøystål holder typisk noen hundre skruer i furu før kantene begynner å runde. Terrasseskruer i syrefast A4 sliter mer enn forsinkede skruer fordi stålet er seigere, så regn med kortere levetid der. På en terrasse med 700 skruer bør du ha minst tre TX25 klare.
Symptomene på en utslitt bits er lette å se når du vet hva du ser etter: blank, polert spiss i stedet for matte kanter, avrundede hjørner på lobene, og skruer som ikke lenger henger igjen på bitsen. Kast den da — en bits koster småpenger, et utrundet skruehode midt i et ferdig bord koster timevis.
Et bitssett med magnetisk bitsholder er verdt plassen i beltevesken. Holderen gir deg noen ekstra centimeter rekkevidde ned i dype hull, holder skruen på plass mens du sikter, og lar deg bytte størrelse uten å lete i lomma. Har du sett med TX10–TX40 og PZ1–PZ3 med, dekker det praktisk talt alt på en byggeplass.
Ofte stilte spørsmål
- Kan jeg bruke phillips-bits på pozidriv-skruer?
- Nei, ikke hvis du vil ha skruen ut igjen. Phillips-bitsen tar bare tak i fire punkter i pozidriv-sporet og maler ut hodet mens skruen går ned. Kjenn igjen pozidriv på de fire korte strekene som står 45 grader forskjøvet fra hovedkorset på skruehodet.
- Hva betyr TX25 og PZ2?
- Det er størrelsen på drevet, ikke på skruen. TX25 er sekslobet torx i størrelse 25 og passer skruer rundt 5,0 mm — altså de fleste terrasseskruer. PZ2 er pozidriv nummer 2 og dekker kryssdrevskruer fra cirka 3,5 til 5,0 mm.
- Hvorfor faller skruen av bitsen hele tiden?
- Enten er bitsen slitt, eller så mangler du magnet. Torx og firkantdrev holder skruen best fordi uttaket er dypt; kryssdrev trenger som regel en magnetisk bitsholder. Er sporet fullt av trestøv eller sinkflass, holder ingen bits — blås eller børst det rent.
- Trenger jeg slagtrekker til treskruer?
- Ikke til vanlige terrasseskruer, men det hjelper mye fra 6,0 mm og oppover og på skruer over 100 mm. Bruk alltid slagbits med torsjonssone i slagtrekker — vanlige harde bits sprekker av rykkene. Til korte, tynne skruer er drill med clutch mer presist.
- Hvilket drev er best utendørs?
- Torx, uten forbehold. Det tåler høyest moment, glir ikke ut av sporet og har et dypt spor som lar deg få skruen ut igjen om noen år — også når hodet har fått litt overflatekorrosjon. Kombiner med syrefast A4 ved kysten og varmforsinket i innlandet.